Tvangsspising

Tvangsspising er å spise selv om man ikke er sulten, for å dekke andre behov enn sult. Maten beholdes i kroppen etterpå. Noen overspiser mye i løpet av kort tid, som regel fet eller kaloririk mat. Andre kan småspise litt hele tiden, slik at det i sum blir mer enn det kroppen trenger. Mange tvangsspisere går på evig slankekur, en del har strenge fasteperioder innimellom overspisingsperiodene, for å holde vekten nede.

Tvangsspising ble tidligere kalt trøstespising, og man trodde spisingen skyldes mangel på viljestyrke. I dag er det klart at dette problemet kan være like alvorlig som andre typer spiseforstyrrelser, og at heller ikke denne varianten har noe med mangel på viljestyrke å gjøre.

Noen tvangsspisere blir overvektige, og holder en noenlunde jevn overvekt. Andre går opp og ned i vekt, opptil 30 - 40 kg over kanskje bare noen måneder, mens en tredje gruppe ser normalvektige ut på grunn av rigide slankekurer. Sannsynligvis utvikler mange tvangsspising utover tyveårene og senere, og for noen er tvangsspising et siste stadium på vei ut av anoreksi eller bulimi.

Det er følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen, bygger man en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat. Fordi man ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt.