Tips til pressen

Når du skildrer spiseforstyrrelser er det viktig å være oppmerksom på følgende:

• Ikke fokuser på bilder eller grafiske beskrivelser av sykelige tynne kropper. Forskning viser at dramatiske skildringer av sykelig tynnhet kan trigge og utløse konkurranse hos andre personer som har spiseforstyrrelser. De kan tenke "hun er tynnere enn meg og hun lever fortsatt. Jeg burde gå ned mer i vekt". Å fokusere for mye på lav vekt kan dessuten sette kjepper i hjulene for de berørtes sykdomsinnsikt. At man ikke er tilstrekkelig tynn til å være syk, er en vanlig vrangforestilling blant personer med spiseforstyrrelser. Medieskildringer som løfter frem ekstremt lave vektverdier kan bekrefte og forsterke en slik vrangforestilling. Noe som igjen kan føre til at færre oppsøker hjelp.
• Sitater som "Hun spiser kun 400 kalorier per dag" eller "Han tok så mye som 10 avføringstabletter av gangen" kan forandre en velmenende artikkel til en katastrofal bruksanvisning.
• Spiseforstyrrelser og de som lider av dem bør ikke glorifiseres eller, enda verre, presenteres som mennesker med "enorm viljestyrke" eller "selvkontroll".
• Ikke sammenlign spiseforstyrrelser=anoreksi og videre spiseforstyrrelser=mager. Anorektikere utgjør en minoritet av alle som lider av spiseforstyrrelser. Bulimi er langt vanligere, og aller vanligst er overspisingslidelser. Dette innebærer at de fleste som lider av spiseforstyrrelser er normalvektige eller over normalvekt. Også overvektige kan lide av spiseforstyrrelser. Det regnes at 30 % av dem som er sykelig overvektige har diagnosen BED (binge eating disorder)
• Vær forsiktig med historier om dem som "tappert bekjempet sykdommen alene". Kanskje klarte denne intervjupersonen dette, men de fleste gjør ikke det. Majoriteten av dem som blir friske av en spiseforstyrrelse trenger hjelp fra profesjonelle behandlere og andre instanser.
• Forsøk å formidle en balanse mellom "alvorlig" og "håpløst". Og oppmuntre alltid berørte til å søke hjelp for egen del. Tilfriskningsprosessen tar tid, men det er mulig å bli helt frisk og det finnes steder å få hjelp.
• Ta med kontaktinformasjon som telefonnummer og nettadresse til IKS og andre organisasjoner og behandlingsenheter innen psykisk helse. Å ikke vite hvor man kan få hjelp, kan skape unødvendig uro og redsel for de berørte.
  

Tipsene er oversatt og bearbeidet fra amerikanske NEDA, National Eating Disorders Association, sine internettsider.